By
Holger Melms
Share Alike

Except where otherwise noted, content on this site is licensed under a
Creative
Commons
License
.

Ohne hier nachzuschlagen ist wie Essen ohne Messer und Gabel (und ohne Löffel)
Nordkapp von Osten gesehen, dahinter Knivskjellodden, der nördlichste Punkt
1993
1994
1997
2002
2003
2004
2005
2006
2007
Å,å = Aa,aa  ø=ö

Historien om Fruholm Fyr

 

Hans Hansen published the (norwegian) text of this book as a privat copy.

I found his book, published in 1984, in the library of Bodø June 2004. At that time, I did not know that there is a second edition from 1990. The differences are not very important. The book from 1984 is produced with a typewriter with "ö". I kept his 1984 notation, although my text recognition software told me, that the spelling - not only regarding the "ö" - is in many respects, let me say, "unusual".

 

Forord

 

Fruholmens navn har jo helt fra 1840-årene vart en gåte både for leg og lærd. Etter at jeg kom til Fruholmen som fyrmester i 1949, gikk jeg helhjertet inn for å löse navngåten. Det har jeg også klart. Men samtidig ble jeg veldig interessert i å få vite litt om de menneskene som hadde levd og virket på verdens nordligste fyrstasjon för meg. Det var veldig vanskelig å finne ut hvem som hadde vart der, for tyskerne hadde brent arkivet og alt som var på holmen i november 1944. Men jeg var heldig å kom i forbindelse med barna til de förste familiene som ble ansatt på Fruholmen fyr. Ved deres hjelp tror jeg at jeg har funnet frem til alle. Jeg fikk også vite litt om disse menneskene.

Nå etter at jeg ble pensjonist, har jeg forsökt å sette sammen noen av de opplysninger jeg har samlet til en liten minne-bok. Det er ikke ment som noen utförlig beskrivelse eller analyse av forholdene der, men bare ment som et forsök på å bevare noen av de minner jeg har samlet. Nå er der ingen familier mer på Fruholmen. Derfor kan disse minnene som her er samlet vare bevaringsverdige. Men det har ikke lykkes for meg å finne et forlag som mener det er regningssvarende å gi det ut som bok. Derfor vil jeg selv koste utgivelsen i håp om stötte senere. Boken vil bli utgitt som en avfotografering av manuskriptet.

På denne måten får jeg med mange flere bilder enn jeg ellers ville fått. Så vil jeg takke alle som stötter meg ved å kjöpe boken.

Hauge i Dalane i juni 1984,

Hans Hansen

 

 

Inhold

 

 

Forord­ (3)
Fruholmen (4)
Hvem var de förste beboerne på holmen (6)
Fruholmnavnets opprinnelse (8)
Fruholmens navngåte er löst (11)
Fyrstasjonen bygges (15)
Sosiale forhold (21)
Sjefer på Fruholmen gjennom 100 år (28)
Enok Johnsen (28)
Severin Fredrik Michelsen (31)
Sigvart Christian Brissach (34)
Carl August Olsen (35)
Robert August Horneman (40)
Ole Ingemann Kjærem (43)
Halfdan Ingemann Paulsen ­(44)
Elias M. Klæbo Steiro (48)
Johan Elefsen Ryste (52)
Husdyrene på Fruholmen (54)
Fyrtjenesten på den gamle stasjonen (57)
Fiske og pomorhandelen (61)
Barna på Fruholmen (67)
Fruholmen under annen verdenskrig (80)
Den nye fyrstasjonen (87)
Ingvald S. Paulsen (93)
Hans Hansen (94)
Reisen nordover (95)
Livet på Fruholmen (98)
Julesyka (103)
Feil benevnelse (106)
En gammetuft og en original (108)
Elleve år på Fruholmen (111)
Tre staute fyrkvinner. Harriet Hertzberg (117)
Anne Petrine Silaadal (121)
Lina Paulsen (124)
Vær og klima på Fruholmen (131)
Storm, uvær, skader og forlis (133)
Hvordan posten kom frem til Fruholmen (141)
Forbindelsen med omverden (144)
Litt om Fruholmens naboskap (145)
Tjenestemenn ved Fruholmen fyr (1866-1983) (153)
Store forandringer (154)

Omslagsbilde av Fruholmen fyr er en håndmalt skisse av Sara R. Horneman fra 1908.
Bak kart over Ingöy,
 

 

The #numbers#  refer to the page numbers of the original book. Differences between the 1984 and 1990 versions are marked with [ ].

 

Fruholmen

 

#4# Fruholmen er en liten holme som ligger ytterst ute mot havet nord for Ingöy i Vest-Finnmark. Den er bare 350 meter lang og 300 bred. Det höyeste punktet er 33 meter over havet. Mot öst går fjellet steilt ned i havet. I nord og vest skråner fjellet bratt ned mot havet. Mot syd er der et smalt sund mellom Fruholmen og vestre Kvannholmen. Her ligger landingsplassen. Fra gammelt av, var det bare en liten bukt inn i fjellet som ble brukt som båtstö i godt var. Her måtte båten drages opp på holmen så snart det ble uvar. Omtrent midt oppe på holmen, omlag 12 meter over havet, var det en slette. Her lå det fra gammel tid noen overgrodde tufter som vitnet om at det engang måtte ha bodd folk her.

Holmen ligger på 71 grader 05 minutter 6 sekund nordlig bredde og 23 grader 59 minutter 4 sekund östlig lengde. Fra höyeste punktet på holmen, kan man i klart var se Hjelmsöy og Mageröy med Nordkapp. Langt nede i syd vest kan man se Söröya.

På en stor del av holmen gror det gress og en hel rekke forsjellige hardföre blomster. Multeplanter er der også, men bar blir det bare i gode somrer. Det strie gresset og plantenes rötter, har dannet det torvlaget som dekker holmen. Dette torvlaget sitter utrolig godt fast i fjellet det hviler på. Selv voldsom sjöpågang klarer ikke å vaske torvlaget bort. Om torvlaget er gjennomtrukket av sjövann, så spirer det grönne gresset frem igjen hver eneste sommer i juni.

Slik har holmen ligget her i uminnelige tider för mennesker kom hit. Da var det bare sjöfuglene som hvilte sine trötte vinger her og sjöoteren som lekte seg rundt på holmen.

Dengang hadde holmen heller ikke noe navn. Hvilke navn holmen fikk av de förste menneskene som kom hit, vet man ikke noe om. Man vet heller Ikke om det var sjösamer eller folk sörfra som #5# var de förste som gikk i land her. Men det er naturlig å tro at det var folk sörfra som ble de dominerende her ute ved Ingöy. Det er også naturlig å tro at det förste navnet hadde tilknyttning til holmens utseende eller bruksverdi. Det er også flere av dem som har vart på holmen gjennom de siste 100 årene som har ment at det eldste navnet var Gressholmen. Grunnlaget for å tro dette, er at holmen er gresskledd i sommertiden og at det ute i havet, ca. 2 kilometer i nord-öst fra holmen ligger en grunne som heter Gressholmskallen. For å finne denne grunnen bruker man Gressholmen, (nåvarende Fruholmen) som mee over ett med Mafjordnæringen. Holmen har skiftet navn, mens grunnen ute i havet har beholdt sitt navn.

Senere var det noen som bosatte seg på holmen. Hvem disse förste beboerne var, vet ingen nå. Antagelig var det fiskere sörfra som muligens ble kaldt "norskan", i motsettning til sjösamer som da antagelig bodde på Finnes. Navnet tyder på det. Det kann derfor vare mulig at holmen etter denne tiden ble kalt Norskholmen, slik det står i 0. Rygh's bok "Norske Gårdnavne", b. 18 s. 162. Hvor Rygh har funnet dette navnet vet jeg ikke. 

 

Hvem var de förste beboerne på Fruholmen?

 

HVEM VAR DE FÖRSTE BEBOERNE PÅ FRUHOLMEN?

A) #6# Först etter at O.N.Löberg i 1867 skrev sin fantasifylte artikkel om Fruholmsagnet, ble det aktuelt å finne ut hvem som egentIig hadde bodd på holmen. Det måtte være lenge för den fikk sitt „Fru“ navn. Fyrbetjeningen som da var på Fruholmen, leste Löbergs artikkel og ble interessert i å finne noe som kunne kaste lys over gåten. Da sommeren kom og frosten ble borte, begynte de å grave litt rundt om på holmen. Men först i 1874 kom de over en tue i skråningen av dalsökket mellom fjöset og naustet. Denne tuen viste seg å være en gjödsel- og soppelhaug fra gammel tid. Her hadde antagelig beboerne hatt  fjöset sitt dengang.

B) Da fyrbetjeningen begynte å grave ut tuen, stötte de först på husdyrgjödsel. Så på levninger av [gamle] komager hvor sålene hadde vært plugget under, og ikke som i Finnmark hvor de er sydd. Deretter stötte de på grå filler av samme slag som finnene vever. Så fant de rester av damestövler av förtids höyeste mote. Men disse gikk helt i stykker så bare sålene ble tilbake. En hårkam av horn med noen få tenner i behold. Nötteskall fantes det meget av. Stykker av velbrent glasserte leirkrukker. Tre gråsteiner på 4 pund med hnull i enden, av det slag som finnene bruker til veven. En liten rund tegelsten med hull i midten, antagelig svinghjulet til en håndteinsrokk. Et stykke av en egen sort pussestein som var skrapt rundt om. [En liten brukt pimpestein.] En del små jernstykker som var så rustne at det var uråd å bestemme hva det var. Noen små pinner av eik på störrelse som fiolinskruer, antagelig strenge-strammere til slike instrumenter som ennå fantes blant finnene. Et geitehorn, ullvotter, filler som lignet gulematter, sopelimkvister, muslingskall og et bord på to alens lengde og 18 tommers bredde. Det var glatt som om det engang hadde vært fernisert. Der var også stokker på opptil 6 alens lengde (4,8o m ).

C) #7# Dette er den eneste noenlunde pålitelige opptegnelse som finnes av det fyrbetjeningen [i 1874] grov frem på Fruholmen. Artikkelen om det som ble funnet stod i Finmarksposten den 12. november 1874. Den var skrevet av finmarkspostens korrespondent på Ingöy "N" som  var Martin Nibe. Han var godt kjent på Fruholmen. Under byggetiden var han fyrvesenets kontaktmann på Ingöy, og siden var han ett år som assistent. Som handelsmann på Ingöy, stod han stadig i kontakt med folkene på Fruholmen. Fyrbetjeningen holdt Finmarksposten og kunne se hva han skrev. Hadde det vært vesentlig feil ved det han skrev, ville det sikkert blitt rettet av forvalteren.

D) Selv om alt som ble funnet bare viste at det var en alminnelig fiskerfamilie som hadde bodd på holmen, ble damestövlene som det faktisk bare var sålene igjen av, utlagt som bevis for at det måtte ha vært en fornem dame på Fruholmen en gang i tiden. Man ville jo så gjerne holde på myten om den fornemme damen. Men den fiskerkona som engang bodde der og hadde hatt et par fine stövler, kunne vel være like bra og fornem som en skakkjört adelsdame.

Det som dengang ble funnet på Fruholmen[, ble ikke sendt til museum]. Det strök senere med i en brann i Rolvsöyhamn. 

 

Fruholmnavnets opprinnelse

 

A) #8/6# Det har i omlag 100 år stått strid mellom leg og lærd om navnets opprinnelse. Fagfolk på navnforskning og historie mener at navnet sansynligvis har sin opprinnelse fra frau eller skum mens legfolk mener at navnet har sin opprinnelse i et sagn om en dansk adelsdame som satt der som fange.

B) Da jeg kom til Fruholmen som fyrmester i 1949, fikk jeg også höre om sagnet som skulle ha gitt holmen dens navn. Jeg ble etter hvert svært interessert i å finne den riktige lösning på gåten. I de 11 år jeg var der, brukte jeg en stor del av de lange nattevaktene til studier av Ingöy og Vest-Finnmarks historie bakover i tiden. Ville pröve å finne ut om det var grunnlag for et slikt sagn.

C) Men etter å ha lest gjennom all den historiske litteratur jeg kunne finne frem til og få utlånt, kom jeg til at sagnet ikke hadde noen realistisk eller historisk bakgrunn.

D) Alt det bryderiet jeg gjennom årene hadde skaffet biblio­tekene og Statsarkivene både i Tromsö, Trondheim, Oslo og Köbenhavn, bare styrket meg i troen på at det, aldri har vært noen dansk adels dame som fange på Fruholmen. Det samme var også Helland som skrev bökene "Finnmarkens Amt " klar over. Likeså O. Rygh som skrev bökene "Norske Gårdnavne"     og amatörarkeolog Havnö. De mente navnet hadde sin opprinnelse fra frau eller skum.

E) Etter å ha studert steds- og værforhold her en tid, var jeg sikker på at de lærde for denne holmens vedkommende tok feil. Fruholmen er ingen "frau,' holme, og kan heller ikke ha gitt noen inntrykk av å være det, verken pa land eller sjö. Den er altfor rund og steil til det. Dessuten er der rundt holmen en sterk ström, som bringer bort frau og skum som måtte oppstå på samme måte som på en båt som stamper seg mot været. Det var også mitt inntrykk at #9# sjövannet var friskere og renere her oppe, og skummet ikke så meget som lenger sör.

F) Jeg kan nevne at noen hundre meter fra her jeg [skriver dette], er der en bukt som heter Gildervik. I sydvestlig kuling fylles hele bukten med havfrau og skum. Det kan bli opptil to meter tykt lag. Hvis vinden öker i styrke, fyker alt dette skummet opp gjennom dalen innenfor og skitner til noe aldeles forferdelig. Noe slikt forekom ikke på Fruholmen.

G)
Jeg tror derfor at kontorfolk forveksler sjödrev og frau eller skum. Men det gjör ikke folk som bor ute ved havet, eller fiskere og sjöfolk. At Fruholmen skulle ha sitt navn fra "frau" er like usansynlig som at det har vært en dansk adelsdame som fange på holmen. Navnets opprinnelse måtte derfor sökes gjennom andre veier. Jeg måtte pröve å finne ut når sagnet oppstod.

H) Förste gang man finner Fruholmen nevnt, er i B. M. Keilhau's bok "Reiser i Øst- og Vest Finnmarken i Aarene 1827 og 1828". Keilhau som var geolog, besökte Ingöy sommeren 1827. Fra sitt besøk ner skriver han fölgende:

" I Finnmarkens blomstrende Tidstum var Ingöen et af de viktigste Steder, og der boede saa mange Folk, at Pladsen havde Anseelse af en Bye. Den havde en kirke og et Raadhus - Man viste meg et lidet Skjær udenfor Ingöen, hvilke kaldes Fruholmen efter en dansk höyadelig Frue, som var forvist hid for en stor Misgjerning. Klippen var ikke meget större, end at de Bygninger, hun oppførte paa den netop fandt en kneben Plads. Her, midt i Havet, faa Mile fra Nordkap, der sees nesten lige i Ost, tilbrakte denne Dame, om hviss Prakt og store Midler der endnu gaar en Mengde Fortellinger, en lang rekke af Aar, indtil hun en Juledag paa Reise til Kirke fandt sin Död i bölgerne. Jeg saae Brændingen spröyte tvers over Skjæret og opdaget i Kikkerten Hustomtene, der syntes at frembringe nogle Urter, formodentlig Cochleare."

I)#10# Det skjær eller holme som dengang ble vist Kailhau, var i alle höve ikke Fruholmen. Det fremgår klart av hans beskrivelse. Den kunne ikke sees fra Sandviken hvor Keilhau fikk höre historien. Fra Sandviken må man gå en god kilometer og opp på et fjellskar for å kunne se Fruholmen. Den sees derfra sammen med Kvannholman som en stor holme. Derfra ville ingen tomter være synlige. Neppe fra noe annet sted på Ingöy heller. Men nettopp ved Kainaus opp­tegnelse står man ved Fruholmnavnets opprinnelse.

J) Den neste som skrev om holmen og sagnet, var Fredrik Rode. Men da det dengang ikke var noen kirke på Ingöy, har antagelig Rode aldri besökt Ingöy, men har sine opplysninger fra Keilhau, for han overvintret hos Rode på Talvik prestegård vinteren 1827-28. I det kart som fulgte Rodes bok, stod det Fruerholmen ved den holmen som nå heter store Kartöy. Det er derfor naturlig å tro at det var denne holmen Keilhau ble vist, da den kan sees fra Sandviken. 

K) Den nåværende Fruholmen står uten navn på kartet. Antagelig fordi den lå langt utenfor det område som Keilhau ble vist. Verken Keilhau eller Rode har opplyst noe om hvem sagnfortelleren var. De ville ikke avslöre vedkommende. Men jeg gikk ut fra at fortel­leren måtte være å finne ved handelsstedet på Ingöy.

L) Jeg kan være enig i at sagn sjelden gir noe godt grunnlag for tolkning av stedsnavn. Men i dette tilfelle er det eventyret (sagnet) som er grunnlaget for navnet. Fruholmnavnet ble plassert på denne holmen en gang mellom 1827 og 1840.

M) Med tusenvis av værobservasjoner bak meg og mitt store kjen­nskap til holmen og område omkring, så vil jeg påstå at navnet aldri kan ha sin opprinnelse fra frau (fråde eller skum). Dette er absolutt en feiltolkning. 

 

FRUHOLMENS NAVNGÅTE ER LØST

 

A) #11/8# Etter å ha lest nøye gjennom Keilhausfortelling, ble jeg klar over at dette måtte være et eventyr som fra først av var laget for barn. Tenkte meg at det måtte være en kvinne som hadde laget det. Barn stiller ikke krav til å bli vist stedet der eventyret skal stamme fra. Men da barna ble så store at de ikke brydde seg om eventyret lenger, falt hun for fristelsen og fortalte det til voksne, deriblant Keilhau. Da fikk hun problemer hun ikke hadde regnet med. Han ville se holmen, for dette var jo en sensasjon han aldri før hadde hørt om. Dette kom nok helt uforberedt på den gode frue.

B) Handelsstedet og handelsrettighetene på Ingøy tilhørte dengang Staten. I 1822 gikk leien av disse rettigheter over til konsul Akkermand i Hammerfest. Som faktor (bestyrer) til forretningen og fiskebruket på Ingøy kom da H. C. Abelsted. Han var gift med den svenskfødte Margareta Akkermand. Hun var antagelig konsulens søster. De kom fra Kjelvik hvor Abelsted hadde vært bestyrer for bruket der.

C) Under de primitive forhold som dengang rådde på Ingøy, var handelsstedet det eneste sted hvor embedsfolk kunne ta inn. Deres følge bestod jo også av rorskarer som trengte husrom og kost. Eventyrfortellersken måtte derfor være å finne ved handelsstedet. Men jeg manglet hennes navn. Det fikk jeg helt overraskende i 1956.

D) En gammel dame i Laksevåg som hadde lest om min interesse for Fruholmens navn, skrev til meg og spurte om jeg hadde lest boken "Fyrdiriks tegner og forteller". Det hadde jeg ikke, så jeg skrev omgående til biblioteket og fikk lånt utgaven fra 1924.

E) Der stod det svart på hvitt hvem fortellersken var. Henne jeg hadde lett etter så lenge, Fyrdirektør Diriks som var en god tegner og skarp iakt­taker, har i sine opptegnelser gitt løsningen til navngåten. Opptegnelsen er antagelig gjort i 1865 eller-66. Jeg skal her gjengi #12# det som star i den nye utgaven av 1969 om Fruholmen:

F) "Omtrent fire mil nordvest fra Hammerfest, og omtrent langt fra Nordcap, ligger Fruholmen, Nordishavet velter seg tika mot den, og et rått klima og hyppige stormer gjör den til et lite misunnelsesverdig oppholdssted. Etter at det for tre år siden hie bestemt at det skulle bygges et fyr på holmen, har jeg vært her et par ganger. Den er delvis dekket av gress, og förste gang jeg besökte den fantes der rester av grunnmur til etpar hus. Etter sagnet skal disse en gang ha vært bebodd av en fornem dansk frue som var forvist dit og som skal ha gitt holmen dens navn. Jeg pröv­et flere ganger å få dette sagn mer omstendelig gjengitt, men for­gjeves inntil jeg hos handelsmannen på den nærliggende Ingö traff en gammel dame, madame Abelsted. Hun viste nermere beskjed om saken og var mer enn villig til å berette liva nun viste:

G) - I gamle dager, det kunne vel være et par hundre år siden, falt en fornem dansk dame i så stor unåde ved hoffet at hun ble forvist hit opp. Hus ble bygget for henne på holmen, og hun levde der i mange år. Men så skulle hun en juledags morgen dra til kirke på Ingö. Været var hårdt, og sjöen gikk höy,og så kom hun med sin båt for nær Figenskjæret, hvor brottsjöen kantret den og slukte alle som var ombord. Skjæret har fått sitt navn fordi fruen hadde med seg i båten en pakke fiken som gave til prestebarna, og disse fikener lå da og flöt rundt skjæret."

H) Jeg går ut fra at det fyrdirektören visste fra för, hadde han fra Keilhau eller Rodes böker. Men der hvor holmen lå, var det ingen som visste noe om den fornemme frue för han traff gamle madam Abelsted. Og hun var mer enn villig til å fortelle. Ja, for nå hadde han vært så heldig å treffe henne som ga Fruholmen dens nåværende navn. Folket der oppe dengang visste naturligvis hvordan det hang sammen med navnet på holmen. Det var jo bare 35 år siden navnet var helt ukjent. Likeså den fornemme frue.

I) Hvis en fornem frue noen gang skulle ha sittet som #13# fange her, ville det vakt stor oppsikt helt fra hun kom hit. Det ville vært et yndet samtaleemne som ikke lot seg skjule i flere hundre år. Ingöy var i det sekstende århundre et av Finnmarks stör­ste fiskevær. Her var kirke og prest helt til 1747. Stedet hadde også fogd og rådhus. Först den 6. mai 1691 kom danskenes Oktröy-forordning som etter hvert la Ingöy nesten öde.

J) Men Ingöy var tross dette årlig besökt av forskjellige embedsmenn, men om den fornemme adelsdamen som skulle ha gjort så meget godt, hadde ingen hört för i 1827. Da hadde Margareta Abelsted hatt fire år på seg til å lage eventyret. Så falt hun for fristelsen og fortalte det til fremmede som kom på besök. Noe må man jo ha å snakke om på et slikt lite avstengt sted. Her ble eventyret en kjærkommen tilvekst.

K) Men så fikk hun i tillegg problemet med å finne en hövelig holme. Dette klarte hun også en gang i årene mellom 1827 og 1840. Da löytnant Fredrik Kloumann kom til Ingöy for å foreta oppmålinger til det förste sjökart over området omkring 1840, fikk hun plassert navnet på den holmen som nå heter Fruholmen. Den som för antagelig hette Gressholmen. Kartet kom ut i 1844.

L)Nå da eventyret var fast plassert på en hövelig holme, fikk det status av sagn.Så snart et slikt eventyr har fått status som sagn, tror folk på det som det rene evangelium. Den som våger å tvile på riktigheten eller peke på uetterretteligheten ved sagnet, blir betraktet som den rene samfunnsödelegger. Sagnet blir sett på som et statussymbol for stedet som må bevares. Noe man kan ha å snakke om og vise frem. Et slikt sagn er så töyelig og föyelig i alle rettninger. Man kan lage spennende historier ut av det, slik det er gjort om Fruholmen av O.N.Löberg, Jörrun Sehjetlein, Axel Moe, Martin Nibe, Hedevig Rossing og mange flere.

M) Annen gang man finner Fruholmen omtalt i offentlige papirer, er i en auksjonsskjöte datert 15 oktober 1852. Det er fra Peder Johannesens bo til A. Röe på Kirkesanden med tilhörende holmer hvoriblant Fruholmen er nevnt.

N)#14# Da fru Abelsted fortalte sin historie til fyrdirektören, for­sökte hun også å sette navn på et av skjærene utenfor Ingöy. Hun fortalte at ved stedet der båten kantret, flöt det fikener rundt skjæret og derfor ble det kalt Fikenskjæret. I sin iver etter å for­telle, glemte hun at fikener ikke flyter. Men det burde i tilfelle båten av tre ha gjort. Men den var antagelig ikke interessant i hennes forbindelse. Hun ville ha navn på skjæret, men var for sent ute til å få det med på kartet.

O) Andre som senere har brodert videre på fru Abelsteds eventyr, har vært klar over dette og forandret det til fikenkurv. Men dette er jo like dumt. Da burde det ha blitt Kurvskjæret. Da fru Abelsted begynte å utgi sitt eventyr for å være et sagn, burde hun ha kledd det inn i en mer etterrettelig ramme. Men for henne var antagelig det viktigste å ha noe å snakke om. Så fikk de som hörte på ta det for det de ville.

P) Hva som ga Margareta Abelsted inspirasjonen til eventyret om Fruholmen, det vet ingen. Men det kan tenkes at hun som var så historisk interessert, har sett gjennom papirene vedrörende handels stedet og der funnet Fjuskholmen eller Juksholmen. Den hadde nr. 49 i matrikkelet av 1789, Håndskriften kan ha vært så dårlig at hun har tydet det som Fruholmen. Men denne holmen lå like utenfor fiskebruket i Sandviken og kunne ikke brukes som forvisningssted i eventyret.

Q) Som modell har hun antagelig brukt Anna Rhodius som var forvist til Vardöhus, koblet dette til det danske hoff og de kvinnelige spetakler der i förste halvdel av det sekstende århundre. Dermed var grunnlaget lagt til det eventyr som förte til Fruholmens navn. Navnet kommer ikke av "frau" eller "skum". Det er fru Marga­reta Abelsted som har gitt holmen det navn den har. Hermed er Fruholmens navngåte löst.
 


This war written in 1984. I had the “pleasure” to find two more recent texts:

Oslo 1992: Aschehoug og Gyldendals Store Norske Leksikon.

„Fruholmen: Navnet var før Norskholmen. Etter et sagn skriver navnet seg fra at en adelig frue fra Danmark var forvist hit; men sagnet er visstnok oppståt til forklaring av navnet, som kanskje er oppståt av Fruholmen, hvor første ledd høver sammen med norrøut „ffrodda, skum, fråde.“ (ff and dd are special characters.)

No impressum. Probably Måsøy kommune or Ingøy turistkontor - 2004.

In a nice little brochure titled „Ingøy - 71° N“ you read: „Fruholmen fyr 71°N - Verdens nordligaste fyr. ..... Mest kjent er Fruholmen for sagnet om den forviste danske adels-damen som skal ha bodd her ute på 1600-tallet. Da fyret ble bygget - gjorde fyrvokteren funn som kunne bekreftet sagnet. Noen mener hun var en av kongens elskerinner som var falt i unåde.“ [In a few years you might have the pleasure to read: „Some believe that she gave birth to a son, descendents of whom you might find among the lokal population.“]

 

 

Fyrstasjonen bygges
 

 

A) #15(11)# Alt i 1850 årene kom det krav om et fyr på Fruholmen. Landet böyer her östover og det ville derfor være av betydning å markere dette med et fyr. Trelastfarten på Atkangelsk hadde etter hvert blitt ganske betydelig.

B) I 1860 foreslo fyrdirektören en bevilgning på 12607 spesidaler til det påtenkte Fruholmen fyr. Men Stortingskomiteen strök forslaget. De erkjente dog at fyret burde komme når tidene ble bedre. Om tidene bedret seg så raskt vet jeg ikke, men alt i 1863 gir Stortinget bevilgning etter et overslag på 37602 spesidaler.

C) Alt samme år ble det fört materialer ut til holmen og satt opp arbeidsbrakker slik at det var klart til å starte byggingen av fyr­stasjonen våren 1864. Arbeide begynte da med 16 mann. Senere ble det öket til 27 mann. Av disse var 13 sunnmöringer og 4 fra Selbu, Resten var antagelig fra Ingöy. Sommeren 1865 arbeidet det 11 sunnmöringer, 3 fra Svolvær, 2 fra Selbu, 1 fra Bömlo og 1 fra Målselv.

D) I 1866 var arbeidsstyrken 15 sunnmöringer, 2 fra Selbu og 6 fra Svolvær og Vevelstad. Christophersen var bestyrer for byg­gingen. Paulsen var regnskapsförer, Sverre Aanensen fra Mandal var transportformann. F. Christophersen fra Kristiania og Arne Folke­stad var formenn for arbeidslagene. Svend Nils Larsen var smed, Urmaker Torman leverte en klokke til 15,5 spesidaler. Instrument­maker Olsen leverte 3 termometre og et hygrometer for 6 spesidaler. Martin Nibe var fyrvesenets kontaktmann på Ingöy.

E) Först den 30. august 1865 fikk fyrvesenet skjöte på Fruholmen av Augustinus Röe for 100 spesidaler.

F) Den gammle båtstöa ble utbedret og det ble satt opp vinsj til å trekke båtene opp til naustet i enden av opptrekket. Ytterst ute ved båtstöa ble det bygget opp en steinkai med vippeheis. Det ble laget vei fra landingen og til boligene.

 

Boligene

 

G) #17# Boligene ble satt opp på en liten slette ca.12 m over havet. Forvalterboligen var ca. 12 m lang og 11 m bred, og bygget av rund­tömmer som var slettet og hövlet på innsiden. Mellom stokkene var det natet med drev. Utvendig var det påsatt stående kledning og innvendig panelt. Boligen hadde to innganger med bislag og gang innenfor. Det var 5 værelser og kjökken i förste etasje. Fra stue­gangen var det trapp opp til loftet. Til å begynne med var det bare et åpent loft, men senere ble det innredet et soverom i den nordre enden. Ellers ble loftet brukt til oppbevaring av kister og klær, og en del som stabbur til mel og annet som tålte frost.

H) Kjökkenet lå omtrent midt i huset. I söndre hjörne var det et stort spiskammer. Ellers var det kjökkenbenk med talerkenhylle over. I nordre hjörne var det komfyr. Fire dörer förte inn til kjökkenet, Fra gangen,pikeværelset,forvalterens soverom og fra stuen. Stuen var på ca. 30 m med gipset tak, som hadde en rosett rundt lampefestet midt i taket. På kjökkenet var det ingen utslagsvask.

I) Fra et lite bislag på nordsiden av huset, var det nedgang til kjelleren. Her var det et såkalt vaskerum med innmurt jerngryte og stor murt bakerovn. Gulvet var steinsatt med tegelsten. Det var ikke gulvsluk eller utslagsvask. Så var det et rom hvor man oppbevarte saltkjött, saltfisk og poteter. I et annet rom med tregulv oppbevarte man finere matvarer. Innenfor en murt hvelving lå drengestuen. Her måtte fyrdrengen bo de to förste årene. Siden ble rommet brukt som rullebod. Det var så lavt under taket i rommet at en voksen mann knapt kunne stå oppreist.

J) Assistentboligen var ca. 13 m lang og 10 m bred. Den var bygget av samme slags materialer som forvalterboligen. Den var delt på langs etter midten, slik at de to leilighetene ble helt like. Det var 2 rom og kjökken i förste og et rom i annen etasje. I enden av huset var det bislag med inngang til hver av leilighetene. I kjelleren var det vaskeram med innemurt jerngryte og bakerovn.

K) #18# Det var også to matboder en til hver assistent. Gulvet i hjelleren var brolagt med teglstein.

L) Takene på begge husene var til å begynne med tekt med tegl­panner. Men disse blåste bort under storm og orkan og måtte erst­attes av 14 x 16 toms skiferheller. Husene var utvendig malt med en brungul maling. Denne farger virket behagelig å se på i den lange vintertiden, da holmen ellers var hvit.

M) Omtrent midt på gårdsplassen lå brönnen med hus over. Dette lille huset var det eneste som stod igjen etter krigen. Litt vest for brönnen lå fjöset. Her var det tre rom for dyrene. To vedboder og en malerbod. På loftet var det avdelt to rom for höy. Mellom forvalterboligen og fjøset var det en solid steinmur.

N) Naustet var ca. 15 m langt og lo m bredt. Innvendig var det delt med to tredjedeler til forvalteren og en tredjedel til as­sistenten. Her var det oppsatt et primitivt spill som ble brukt til å trekke båtene opp fra båtstöa til naustet. På haugen oven­for naustet stod en liten smie.

 

 

[Fyrtårnet]
 

 

O) På det höyeste punktet på holmen, 33 m over havet, ble fyrtårnet reist. Sokkelen som tårnet hvilte på, var av huggen granitt og kom fra tukthuset i Kristiania. Den var 5,77 m i dia meter, Bredden på sokkelsteinene var 38 cm og höyden var 30,5 cm.

P) De 25,1 millimeter tykke jernplatene som tårnet ble bygget opp av, kom fra Marinens Hovedverft i Horten. Lyktehuset på toppen kom fra Nes jernverk. Det var 3 m høyt med spisst tak som endte i en luftventil. Höyden var delt inn i tre en meters jernrammer. I disse rammene ble det satt inn 6 millimeter tykke glassruter. I alt 48 ruter. Utenfor lykterutene gikk det en smal altan. Fra denne altanen gikk det 16 jernstenger opp til taket på lykten. Omlag to meter under lykten var det en bred altan med rekkverk. Det var utgang til altanen fra et bislag på vestsiden av tårnet. Tårnet var 19 m höyt og utvendig malt mörkrödt med et hvitt belte.

Q) #19# Inne i lyktehuset ble det montert et faststående förste­ordens linseverk. Det var 2,5 m höyt og 1,2 i diameter. Dette store linseverket kom fra Lepaute, antagelig Frankrike. Midt inne i dette linseverket ble det montert en 4 vekers fettoljebrenner med konstant nivå. Fra en sylinder med et stempel som var belastet med blylodd, ble oljen i rör presset opp til vekene slik at det omkring vekene i brenneren var et konstant oljenivå. Ble det meget olje, rant den tilbake til tanken. Ble det for lite olje, dalte flammen for til slutt å slokne.

R) Fra en luke i gulvet förte en trapp ned i vaktrommet under lykten. Rommet var rundt og hadde et lite vindu mot sör. Midt i rommet var det en jernsöyle som gikk gjennom taket og opp i lykte huset. Det var foten som det store linseverket hvilte på. I vakt­rommet var det et bord med en hylle over. Et par trekrakker og et skap. På veggen var det en fast köye hvor den som hadde frivakt kunne sove. Det var også en ovn i rommet. En dör förte ut til trappen som gikk ned til bunnen av tårnet og en dör ut til en altan med rekkverk som gikk rundt tårnet. Nederst i tårnet stod tönnene med olje lagret, fra tårnet og ut var det en jerndör med bislag utenfor. Fra tårnet og nedover tårnbakken til gårdsplassen gikk det veg med rekkverk. Vegen bestod delvis av trappetrin.

S) Bortsett fra naustet og smia, som ble skyllet på navet i 1882, så stod denne fyrstasjonen slik og var i bruk i 73 år helt til de tyske vandaler brant husene og sprengte tårnet i luften i november 1944.
 

 

Bild fehlt

 

Fruholmen gamle Fyrstasjon - Tegnet av Alfred Johnsen som julegave til Anne Silaadal 1895.   

 

Sosiale Forhold

 

A) #21(16)# Det er helt utrolig i dag, hva som ble forlangt av fyrbetjen­ ingen i det attende århundre. Men før jeg forteller om plikter og lønn, vil jeg nevne at selv fyrdirektøren har uttalt at han ansa Fruholmen som et lite misunnelsesverdig sted å være på. Derfor sy­nes det rart at kravet til betjeningen ble så stor og lønna så li­ten. Også andre som besikte Fruholmen i denne tiden har hatt et negativt syn på tilværelsen der. Enda deres besøk fant sted i som­mertiden. 

B) Premierløytnant H. Møller Gasmann skrev i forbindelse med en tegning av Fruholmen i Skilling-Magazin 1881 følgende:

" Vår tegning viser os verdens nordligste fyrtårn på Fruholmen. Det er nesten en gru at tenke sig, at der på et sådant sted må leve men­nesker, at de må tilbringe al sin tid herude i denne trykkende og øde ensomhet, i en natur, der vel er fuld af storhed, men tillige trist og mørk. Foran sig have de det umåtelige, vilde Nordishav, omkring sig den lille, nøgne ø; at tenke sig et liv tilbrakt på et sådant sted, især under det lange vintermørke, er nesten til at gyse over; Det måtte være en hårdere straf end at leve i et fæng­sel."

C) Men til tross for dette negative syn på stedet og forhold, ble lønnen til forvalter og assistent i 1866 satt til 400 og 100 spesidaler i året. Vanlig lønn var 550 og 250 spesidaler i året. Det ble vistnok begrunnet med at brennetiden var så kort. Fra 25. august til 31. desember. Det ble ikke tatt hensyn til at man ikke kunne tjene noe ekstra i vintertiden. Knapt nok skaffe kokefisk.

D) Forvalteren hadde 400 spesidaler og fri bolig i året, med plikt til:

·       At holde en pålitelig karl til hjelp ved fyrets røkt.
·       At bestride utgiftene ved den fornødne opildning af lykt og oppasserværelset,
·       Ligeledes at bestride utgiftene ved motagelse ved landings­stedet af olje og andre fyret vedkommende rekvisiter og ved deres transport fra landingsstedet til fyret,
·       At utrede skatter og ivrige byrder af det til fyret hørende grundstykke.
·       På egen bekostning at vedlikeholde veien fra landingsstedet #22# til våningshusene og fyret. Samt forpliktelse til af lønnen at utrede sådant pensionsindskud som i sin tid måtte blive bestemt,og endvidere til at finde seg i en mulig omordning af betjeningen,og navnlig en mulig afkortning i gasje,forsåvidt forpliktelsen til at holde fyrkarl måtte komme til at bortfalle.

E)Var forholdene vanskelige for forvalteren, ble de enda verre for assistentene. Da losplikten for assistentene opphørte, ble den ene oppsagt. Den som ble igjen fikk da større arbeidsbyrde og lønna gikk i 1868 opp til 200 spesidaler i året. Men da både fyrforvalteren og assistenten etter hvert fikk 5 barn hver, så ble det vanskelig å klare seg.

F)I 1878 var lønna kommet oppi Kr. 2200 til forvalteren og kr.1000 til assistenten i året. Men brennetiden på fyret ble nå utvidet til omkring det dobbelte. I 1913 var lønna til fyrvokteren fremdeles 2200 kroner,men plikten til å holde fyrdreng var bortfalt. Lønna til assistenten var nå kommet opp i 1300 kroner for året. Reserveassistenten hadde kr. 6oo. for vinterhalvåret. I 1917 var lønna til F. kr.26oo og til A. kr.l7oo og til R. kr.700. Slik fort­satte lønna så smått å stige i takt med velstandsutviklingen og kom senere opp i kr.4ooo til F, kr.28oo til A og kr.1080 til R. Men da var pomorhandelen for lengst slutt og alle varer var svært dyre i Finnmark.

G) Når det gjelder forholdet mellom over- og underordnet, så beror dette meget på om de som blir ansatt på et slikt avstengt sted passer sammen. Dette lar seg ikke kontrollere på forhånd om de som kom dit, passet sammen ble en ren tilfeldighet. Noe kunne gjøres ved ikke å ansette eldre i underordnede stillinger og unge i overordnet. Det kan lett skape unødige vanskeligheter. Når noen få mennesker skal leve og arbeide sammen dag ut og dag inn, og år etter år på en slik liten holme, så må det et hav av tålmodighet, toleranse og åndelig balanse til for ikke å bli fryktelig lei hverandre. Små dag­ligdagse ting og ord kan virke provoserende eller støtende. I slike#23# forhold har små bagateller lett for å vokse til kjempemessige dim­ensjoner. Har en slik situasjon først oppstått, er den nesten umu­lig å stanse igjen. Det virker svært nedbrytende for alle parter. Man blir gående rundt i ensomheten uten å finne noen løsning eller støtte. Da får man i sannhet prøvet sin åndelige balanse.

H) Det hadde meget stor betydning hvordan kvinnene fant seg til­rette og klarte å tilpasse seg livet på holmen. De fleste kom jo dit fordi de var nødt til å bli med mannen sin. Det var nok en van skelig tid for dem når de måtte bryte opp fra. sitt kjente og kjære miljø og dra opp til en ukjent tilværelse ved Nordishavet, lien det så ut til at kvinnene hadde en utrolig god tilpassningsevne. De om stilte seg snart til det enkle livet på holmen, Mange av dem som gjennom årene kom dit, fant seg godt tilrette og noen trivdes der. Men de hadde vel sine tunge stunder i blant. Det rare er at det ser ut til å være kvinner fra byer og tettbygde strøk som fant seg best tilrette. Når en vet at det kunne gå over et halvt år uten at de kom til en butikk, så er det enestående at de kunne greie en slik omstilling med humøret i behold. Men de ville ikke ut på hav­et i småbåt vinters tid, så de slo seg heller til ro på holmen.

I)(18) Det som også skapte vansker for fyrfolkene var at fyrvesenet hadde tilrettelagt forholdene etter ulikhetsprinsippet. Forvalter ­og senere fyrvokteren skulle ha det så meget bedre enn de andre i alle måter. Han skulle ha høyere lønn, dobelt så stor bolig, to tredjedeler av fjøset og naustet og av holmen. 

J) Denne ulikheten vi­rket urimelig og provoserende på de andre. De utførte det samme arbeide, bortsett fra ansvar og kontakten med fyrdirektøren, som i begge tilfeller må sies å ha vært små på Fruholmen dengang. Den­ne urimelige ordningen må skyldes skipperånden som hersket i fyr­direktoratet. Når det oppstod vansker, ble forvalteren og senere fyrvokterne hengt ut som storkarer og syndebukker. Så denne ulik­heten var i blant også til ulempe for dem. Men skipperånden og denne ulikheten var lang og seiglivet og varte i 78 år.

K) #24# En kan ikke se at det fra fyrvesenets side ble gjort noe vesent­lig for å bedre de sosiale forhold på den gamle fyrstasjonen. Den eneste forbedring for assistenten, var at de tok et rom fra reserve­assistenten og la til hans bolig. Men da det senere ble ansatt res­erve med kone og barn, ble forholdene for disse enda vanskeligere.

L) Når det gjaldt forbedringer, så gikk det svært tregt å få noe gjort. Det ble gjerne når det var arbeidslag for å reparere skader etter storm og uvær, at andre små forbedringer ble gjort. Fra begynnelsen av, hadde vaskerommene i kjellerne ikke gulvsluk. Alt vann måtte bæres både inn og ut igjen. Det samme fra kjøkknene. Først i 1881 ble det gravd grøfter og lagt rør til kjellerne og først i 1890 årene utslagsvask til kjøkknene. Dette var en stor forbedring for kvinnene. Siden ble det støpt vanntanker i kjellerne, slik at man kunne samle takvann under regnvær. Før hadde man bare samlet takvann i tønner og baljer. Dette var også en stor forbedring. Det ble lagt rør til kjøkkenet med håndpumpe. Vannet i brønn var et saltholdig myrøl og egnet seg dårlig til matlaging og drikkevann. Ikke til vask heller. Såpen ville ikke skumme i det saltholdige vannet. Men dyrene så ut til å like vannet. Det ble ofte for lite vann i brønnen. Særlig om vinteren. Da måtte man smelte snø og det ble dyrt.

M) I 1882 ble det innredet et nytt rom under vaktrommet med to køyer i. Det var også en forbedring å slippe å dele samme køye. Men dette rommet hadde ingen ovn, så det var altid kaldt der. En enda større forbedring ble det i 1890. Da fikk man telefon mellom vakt­rommet og boligene, slik at det ikke lenger ble nødvendig å være to mann på vakt i tårnet.

N) Når det gjelder tekniske hjelpemidler i husholdningen, så var der ikke slike ting på den gamle fyrstasjonen. Det eneste var de såkalte beatriser. Det var kokeapparater med parafin som ble brukt i sommertiden. Det var mange typer av disse kokeapparatene, men felles for dem alle var veker hvor parafinen brant. Langt senere kom primuser som eksisterer ennå. Ellers var det bare håndmakt som ble brukt overalt den gang.

O) #25# Når det gjelder de trivselsmessige forhold, så er det klart at den stadige nattevåkingen slet hardt på nervene. Tanken på at kone og barn lengtet sydover, var også en påkjenning for enkelte. Kampen mot ensformigheten både i kosthold og tilværelse, kunne også være hard. Ingen grønnsaker eller frukt. Små muligheter for variasjon i kostholdet. Meget fisk og litt saltkjøtt i blant. Brødbaking hver tredje uke. Meget grøt med geitemelk. Noen slet med søvnproblemer i mørketida og andre i den lyse tida.

P) Men verst var det når det inntraff sykdom, eller når noen skadet seg. Den følelsen av utrygghet og håpløshet som da spredte seg til alle, er vanskelig å beskrive. Storm og uvær kunne rase så all forbindelse ble brutt. Men selv om været kunne være bruk­bart, var det 4 mil over åpent hav til doktor på Måsøy, eller senere i tiden 3 mil til Havøysund. En slik tur i småbåt over åpent hav ble som regel en fæl påkjenning for den syke. Sjøsyke og oppkast i tillegg til det andre, kunne tappe alle krefter ut. Selv om doktoren kunne hjelpe, så gruet den syke seg forferdelig til turen over havet og hjem. Alle var redde for å bli syke for de visste hva som da ventet dem.

Q) Det tok 65 år før kvinnene endelig fikk kjempet gjennom tele­fon til Fruholmen. Først i 1931 kunne man ringe til lege å få råd når noen ble syke. Etter gjenreisningen i Finnmark fikk legen egen båt og kunne komme til de syke.

R) Et jevnt og godt humør hjelper utrolig godt i kampen mot ens­formigheten. Mennesker med et lyst og godt lynne, er en velsignelse på slike steder. En glad latter er som medesin for tungsinn og plager. Her var også husdyrene til stor hjelp. Ikke på grunn av noe økonomisk utbytte, men for den sinnslikevekt stell av dyr kan gi. De trenger stell og omsorg hver eneste dag. Man blir glad i dem og dyrene viser glede igjen. De ga trygghet og følelse av et normalt landsens liv. Man var avhengi av hverandre. En god følelse å ha i ensomheten.

S) Det som skapte uro inn i tilværelsen på fyrstasjonen, var posten. Når den kom ca. hver 14 dag i vintertiden om været tillot, eller hver 8 dag i sommertiden så sant været tillot, rodde et par #26# av karene avsted til poståpneren på Ingøy. Når båten kom tilbake med post og varer, var alle som kunne komme fra, ved landingen for ta imot og hjelpe til. Al l e var spente på om det var brev eller annet nytt å høre. Hver enkelt hadde sine forventninger. Men når postsekken ble tømt ut over bordet, ble det som oftest skuffelser. Men stor glede på dem sorn var så heldige å få brev eller pakke sør­fra. Et brev betydde så veldig meget for disse menneskene. Om slekt og venner bare hadde forstått hvilken glede de ga gjennom et brev, så ville de nok ha skrevet oftere. Følelsen av å være glemt av sine venner og slektninger kunne ofte være en tung bør å bære. Selv om barna kanskje aldri hadde sett sine slektninger sørpå, så hadde de et stort ønske om at noen ville skrive til dem. De få avisene som kom ble lest av alle etter tur.

T) Når ir det gjalt fritidsbeskeftigelse, så har det vært mange gjennorn de hundre år som her er omtalt. For kvinnene var karding, spinning og strikking den største beskjeftigelse de første 80 årene. Men ellers var det søm og vedlikehold av klær som opptok dem. Musikk, sang og spill var også aktuellt i en 3o-års periode på Fruholmen. 

U) Mannfolkene hadde også forsjellig de var opptatt av på vaktene. Såsom mattebinding, garnbinding,  oppsetting av liner og garnbøting. Mange andre ting ble også laget på vaktene, særlig før jul. På den nye fyrstasjonen etter krigen, ble det mest lesing og litt snekring. Lytting til radio var også noe som opptok alle på stasjonen selv om radioforbindelsen var svært dårlig i mange år. Radio og nå TV er en stor velsignelse for folk på slike ensomme steder. Nå sendes det også bokkasser til betjeningen. (1990: Kasser med bøker som man før kunne få lånt, var også kjærkomme.)

V) Men nå da alt har blitt så bra, er det bare to enslige mann igjen på holmen. Alle de kvinner og barn som slet seg gjennom tilværelsen der i 100 år er nå snart glemt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

aus “http://no.wikipedia.org/wiki/Opphavsrett” (9. des 2007)

 

Vernetidsbestemmelsene har møtt kritikk fordi de konsekvent harmoniseres oppad - aldri nedad - i lengde, noe som gavner rettighetshaverinteresser, ikke allmennheten. Det hevdes også at det ikke fører til skaping av nye åndsverk at vernetiden utvides til gunst for avdøde opphavspersoner. Dessuten kan rettighetsklarering av åndsverk når opphavsmannen er avdød være vanskelig og tidkrevende, noe som fører til at kulturarv med liten kommersiell interesse ikke blir tilgjengeliggjort og går i glemsel. Et eksempel på dette er gamle filmer, som er lagret på nitrat-baserte ruller. Disse oppløses over tid, og siden det er kan ofte være såpass vanskelig å klarere alle rettighetene til filmene må man i praksis vente til eneretten går ut før man restaurerer og digitaliserer dem. Innen den tid vil de opprinnelige filmrullene være ubrukelige.[13]

 

 

 

 

 

 

Zum vorherigen Kapitel / Previous chapter 

Nach oben / Top of page (chapter)

weiter zum nächsten Kapitel / Next chapter

29.12.2008

(Last upload)

sss